Rehabilitering i et fangeperspektiv
Master thesis
Permanent lenke
https://hdl.handle.net/11250/3049026Utgivelsesdato
2022Metadata
Vis full innførselSamlinger
Sammendrag
Denne masteroppgaven er et kvantitativt forskningsprosjekt hvor jeg studerer innsattes opplevelser av rehabilitering i norske fengsler. Prosjektet er basert på problemstillingen «Hvordan opplever innsatte rehabiliteringstilbudene i et norsk høysikkerhetsfengsel?». Hensikten med prosjektet er å belyse tematikken fra de innsattes perspektiv, siden det er de innsatte som faktisk møter og erfarer rehabiliteringstilbudene i fengselet. Spørreundersøkelsen ble gjennomført i et høysikkerhetsfengsel i Norge, og alle som var til stede i fengselet den aktuelle dagen fikk tilbud om å delta. Det var i alt 66 respondenter som samtykket til å delta og fylte ut spørreundersøkelsen.
Spørreundersøkelsen utarbeidet jeg selv. Den besto av 43 påstander om fangenes opplevelse av rehabilitering som de skulle ta stilling til, pluss noen bakgrunnsspørsmål og noen generelle spørsmål om rehabilitering. Påstandene var basert på fire sentrale teoretiske diskusjoner om rehabilitering i fengsler, nemlig den firedelte typologien av rehabiliteringsbegrepet til McNeill (McNeill, 2012), ulike teorier om paternalisme (Barker, 2013; Smith & Ugelvik, 2017), Ben Crewes konsept om ‘tetthet’ (Crewe, 2011; 2015) og betydningen av aktørskap (Gjeruldsen & Jensen, 2021). Hensikten var å undersøke hvordan fangene opplevde de ulike dimensjonene av rehabilitering, om fangene opplevde fengselets rehabiliteringsarbeid som paternalistisk og kontrollerende, og om de opplevde seg selv som aktive eller passive i egen endringsprosess.
McNeill viser til at rehabilitering handler om mer enn en indre endringsprosess hos individet, og selv om rehabiliteringen i norske fengsler har fått mye oppmerksomhet, både nasjonalt og internasjonalt, og blir ansett for å være blant de beste systemene i verden (Meld. St. 39 (2020-2021)), er det viet lite oppmerksomhet mot de ulike aspektene ved rehabiliteringen i de norske fengslene. Undersøkelsen min viser at flesteparten av fangene er redd for å møte rettslige eller praktiske hindringer når de slipper ut av fengselet, de opplever å ha mistet sosial anseelse og sitt sosiale nettverk da de ble fengslet og de føler seg ikke som et verdsatt medlem av samfunnet. I tillegg viser undersøkelsen at fangene ikke opplever fengselet som paternalistisk og kontrollerende i den graden tidligere forskning har hevdet (jf. Mjåland, 2015; Rotman, 1986; Smith & Ugelvik, 2017). Fangene opplever i liten grad at fengselet forsøker å endre hvem de er, eller at de selv er passive, mens fengselet er den aktive parten i rehabiliteringsprosessen. Tvert imot opplever de seg selv som svært aktive og delaktige i egen endringsprosess, og vektlegger betydningen av aktørskap i stor grad. Tetthetsbegrepet til Crewe gir derimot lite mening i denne konteksten. Fangene opplever ikke at fengselet pakker dem inn i krav og forventninger om rehabilitering. De uttrykker heller et savn etter flere og bedre tiltak og tilbud for å jobbe med seg selv.