| dc.description.abstract | I dette prosjektet har jeg benyttet Affordance Theory for å undersøke hvordan politiets nettpatruljer bruker sosiale medier.
Kvalitativ analyse av semi-strukturelle intervjuer med ti ansatte operatører, fagledere og metodeutviklere i politiets nettpatruljer i fire distrikter og Kripos, viser at nettpatruljene benytter følgende mulighetsrom i sosiale medier: synlig tilstedeværelse, identitet, deling, dialog, relasjon og omdømme. Utnyttelse og effekt påvirkes av juridiske uklarheter, organisatoriske strukturer og ressurser og plattformenes algoritmestyring. Effekten av affordansene er at politiet viser tilstedeværelse og deler innhold som får millioner av visninger. Flere mennesker er i dialog med politiet, politiet presenterer seg på egne premisser, og de bygger relasjoner og omdømme. Samtidig påpekes det at mange ikke nås av politiets tilstedeværelse og budskapsdeling, dialogen kan utfordre taushetsplikt og personvern, og omdømmet er sårbart.
Affordanse-teori er et nyttig perspektiv for å belyse samspill mellom teknologi, aktør og samfunnskontekst. Nytteverdien i dette prosjektet er hvordan caset konkret belyser fenomenforståelsen hos nettpatruljene rundt mulighetsrom og begrensninger i teknologiene de bruker og hvilke kontekstuelle faktorer som er hemmende for utnyttelse og effekt. Prosjektet mitt viser at kontekstuelle faktorer påvirker aktualisering og effekt i større grad enn hva forskningslitteraturen innenfor affordanse-teori beskriver, som jeg foreslår belyst i videre forskning.
Motivasjonen for å undersøke oppgavens forskningsspørsmål er at det finnes lite forskning på hvordan norsk politi benytter sosiale medier i sitt forebyggende arbeid i det digitale rom.
Affordanse-teori kan hjelpe oss å forstå hvorfor nettpatruljene bruker sosiale medier slik de gjør, belyse hvilket potensial de evner å utnytte, og foreslå eventuelle forbedringsmuligheter.
Innenfor forskning på informasjonssystemer er det nyttig å bruke affordanse-teori for å analysere hvordan nettpatruljene bruker sosiale medier. Dette kan utvide fenomenforståelsen for sosiale medier i offentlige organisasjoner generelt, og politiorganisasjoner spesielt. Det kan også bidra når andre organisasjoner skal igangsette eller evaluere egen aktivitet i sosiale medier og om mulig løse eventuelle kontekstuelle hindringer. | |
