| dc.description.abstract | Det er gjort flere studier på folkehelsepolitikk og på organisering og koordinering av kommunalt folkehelsearbeid etter at folkehelseloven kom i 2012. Flere av studiene tar for seg folkehelsekoordinatoren sin rolle og funksjon, og poengterer samtidig mangelen på kunnskap om hvordan denne funksjonen utøves for å løfte viktige folkehelsepolitiske saker på agendaen og dermed få innflytelse på politikken som vedtas. Ambisjonen med denne studien er å øke kunnskapen nettopp om folkehelsekoordinatorenes arbeid med komplekse folkehelseutfordringer som sosial ulikhet i helse, og hvordan disse arbeider med agendasetting og innflytelse i en lokalpolitisk setting når slike saker står på spill.
Studien er en eksplorativ case studie som tar for seg to relativt store bykommuner som har særlige utfordringer knyttet til levekår og sosial ulikhet i helse når man ser på nøkkeltall fra de nasjonale folkehelseprofilene. Datamaterialet er basert på intervjuer med folkehelsekoordinatorer, andre administrativt ansatte og politiske representanter.
Resultatene fra studien viser at folkehelsekoordinatorene velger ulike tilnærminger i agendasetting. I den ene kommunen samarbeider folkehelsekoordinatoren aktivt med eksterne aktører, slik som frivillige organisasjoner og lokale medier for å skaffe oppmerksomhet rundt saker og dermed skape et eksternt press på politikerne. I den andre kommunen opptrer folkehelsekoordinatoren mer som en intern fasilitator for å tilrettelegge for samarbeid på tvers av fagsektorer internt i kommunen, og for å øke bevisstheten og kunnskapen hos både politikere og administrativt ansatte. Funnene viser at sosial ulikhet i helse oppfattes som svært kompleks og uhåndterlig samfunnsutfordring, og at det er krevende å få dette som sak på den politiske agendaen. Likevel viser funnene at folkehelsekoordinatorene til dels har lykkes med å sette sosial ulikhet i helse på agendaen. Politikerne i kommunene mener tematikken er viktig, men kompleksiteten og særlig den langsiktige tilnærmingen sosial ulikhet i helse forutsetter er et hinder for aktivt å prioritere tematikken, og relateres gjerne til en krevende kommuneøkonomi. Når det er vanskelig å spore effekter av tiltak blir det utfordrende å prioritere politisk. | |
