Priskrig på det norske dagligvaremarkedet : Kan priskriger belyse konkurransesituasjonen i den norske dagligvarebransjen?

Abstract

Priskriger har blitt et kjent fenomen blant norske dagligvarekunder. Idesember, rundt påske, de første ukene i mai og midt på sommeren kan mediehusene melde om elleville priskriger mellom lavpriskjedene Kiwi, Rema 1000 og Extra. En rekke litteratur, som Scherer og Ross (1990, s. 291),og Green og Porter (1984, s. 89),hevder at priskrigene har størst sannsynlighet for å bryte ut i lavkonjunktur, men både egne observasjoner, samt informanter i dagligvarebransjen bekrefter det motsatte: Det er i sesongene det er mest sannsynlig med priskriger. I oppgaven bruker jeg priskrigenemellom lavpriskjedene for å se om disse kan forklare konkurransesituasjonen i dagligvaremarkedet. Med tre store paraplykjeder som styrer hver sin lavpriskjede, er makten svært konsentrert. Lavpriskjedene i seg selv står for omlag 60 % av dagligvaremarkedet. Oppgaven stiller to ulike modeller mot hverandre: priskonkurranse ved Bertrand-modellen og stilltiende samarbeid, og undersøker om priskriger kan forklare konkurransesituasjonen på det norske dagligvaremarkedet. I henhold til Bertrand-modellen skal enetterspørselsøkning føre til økte priser. Det er ikke det vi observerer ved priskriger; prisene stuper raskt nedover. Denne modellen kan altså ikke forklare situasjonen ved sesonger. Et stilltiende samarbeid kan derimot det. Ved høy etterspørsel, øker fristelsen for å bryte ut av et samarbeid for å stjele markedet og oppnå ekstra profitt. Dette gjøres ved å sette lavere pris enn en avtalt monopolpris. Dessuten er det en del trekk i det norske markedet som indikerer eksistens av et stilltiende samarbeid mellom kjedene, men det er også trekk som taler imot. Med tett overvåking av konkurrenter burde insentivet for å bryte samarbeidet vært fjernet, men hyppige utbrudd av priskriger indikerer at det eventuelle samarbeidet stadig bryter sammen.