dc.contributor.author | Nordheim, Jan Inge | |
dc.date.accessioned | 2009-11-11T12:21:09Z | |
dc.date.issued | 2009 | |
dc.identifier.uri | http://hdl.handle.net/11250/135468 | |
dc.description | Masteroppgave i økonomi og administrasjon - Universitetet i Agder 2009 | en |
dc.description.abstract | IAS 39 har av mange blitt kritisert for å være for kompleks, blant annet som følge av at den
innholder for mange valgmuligheter (IASB 2008f.IN1; IASB 2008f.IN4). Videre har
urolighetene som rådet i finansmarkedene i 2007 og 2008 bidratt til at debatten omkring
klassifisering og måling av finansielle instrumenter har blitt intensivert, særlig i forhold til
banker. En del av den norske debatten har blant annet dreid seg om at det har blitt
vanskeligere å sammenligne norske bankers regnskaper (Dagens Næringsliv 2009, jfr. artikkel
i appendix 3).
På bakgrunn av disse forholdene er det i teoridelen av oppgaven gjort rede for de
valgmulighetene som er gjeldende i IAS 39 knyttet til kategorisering og måling av finansielle
instrumenter, og noteopplysningskravene i IFRS 7 knyttet til disse områdene. Videre er det i
oppgavens empiriske del foretatt en kartlegging av gjeldende regnskapspraksis hos et utvalg
av norske banker. Dette er gjort ved å gjennomgå årsrapportene til 15 banker for
regnskapsårene 2007 og 2008, og gjennom intervjuer med av 3 bankene. Formålet har vært å
se om regnskapspraksis blant norske banker er konsistent og ensartet knyttet til måling og
kategorisering av finansielle instrumenter, og om noteopplysningene i tilstrekkelig grad gir
informasjon om bankenes eventuelle ulike valg av regnskapsprinsipper og metoder.
Oppgaven konkluderer med at det som følge av den nåværende modellen med blandet måling
har utviklet seg en uensartet regnskapspraksis blant norske banker knyttet til deres
kategorisering og dermed måling av:
• obligasjoner og sertifikater,
• verdipapirinnlån og
• ansvarlig lånekapital
Det er også observert tilfeller hvor enkelte banker ikke har hatt en konsistent
prinsippanvendelse over tid knyttet til deres verdipapirinnlån.
På området måling av finansielle instrumenter er det funnet enkelte indikasjoner på at
bankene legger ulike forutsetninger og/eller metoder til grunn ved fastsettelsen av virkelig
verdi på ikke-børsnoterte aksjer. Foruten dette har det blitt observert en regnskapspraksis på
dette området som har vært konsistent over tid og lik mellom bankene.
Tilslutt har kartleggingen av bankenes noteopplysninger vist at ikke alle bankene oppfylte
enkelte av opplysningskravene i IFRS 7. Dette gjorde at det ikke alltid var mulig å vurdere
årsakene til og konsekvensene av bankenes ulike valg av regnskapsprinsipper og metoder.
Som en løsning på den kompleksiteten som er gjeldende i IAS 39, har IASB foreslått som
langsiktig løsning å måle alle finansielle instrumenter til virkelig verdi (IASB 2008f.IN5).
Selv om hensikten med oppgaven ikke har vært å komme med løsninger til hvordan IASB
skal bedre kravet til sammenlignbarhet, argumenteres det imidlertid på bakgrunn av
observasjoner gjort av norsk praksis for at virkelig verdi ikke er et fullt ut hensiktsmessig
måleattributt for bankenes utlån. | en |
dc.format.extent | 1407142 bytes | |
dc.format.mimetype | application/pdf | |
dc.language.iso | nob | en |
dc.publisher | Universitetet i Agder ; University of Agder | en |
dc.subject.classification | BE501 | |
dc.title | Norske bankers regnskapspraksis for finansielle instrumenter under IFRS : kartlegging av praksis knyttet til klassifisering, målingog relaterte noteopplysninger opp i mot rammeverkets kvalitetskrav om sammenlignbarhet | en |
dc.type | Master thesis | en |
dc.subject.nsi | VDP::Social science: 200::Economics: 210::Economics: 212 | en |
dc.source.pagenumber | 168 s. | en |